Page 101

- «MAUD»

- II.

for det blev leven næste morgen. Det var som all

verdens brannvesener hadde satt hverandre stevne

i teltet. Vi fôr ut — og opdaget til vår glede at vi

hadde fått sove til kl. 6.

Fra nu av og til Nord Kap kjørte vi forbi den ene

boplass efter den annen. Enkelte steder fikk vi

hundemat, andre ikke. Det var meget forskjellig

hvorledes det stod til med lagrene, noen hadde mer

enn nok, andre svært lite. Vi spurte stadig om hvor

langt det var igjen til Kappet, men det var oss ikke

mulig å få greie på det. Tsjukserne på den siste

boplass vi hadde passert, mente at hvis vi drev godt

på den dagen, vilde vi rekke frem dagen efter. Nu

regnet disse karene med sig selv og den distanse de

tilbakela pr. dag med en slede bare lastet med lette

skinn, og fra 12 til 14 hunder foran — vi derimot

som var tungt lastet, og med trette hunder, måtte

nok anvende en litt mer beskjeden målestokk, når

vi anslo vår fart — og det holdt også stikk.

Første gang på lenge lå vi kvelden efter å ha

forlatt Alitat alene i vårt telt, og da avveksling fryder,

likte vi oss ganske bra. Pemmikansuppen og

kjeksene var det rene festmåltid. Da vi snart ventet å

være fremme ved bebyggelsen på Nord Kap,

besluttet vi, så godt det lot sig gjøre, å holde

storrengjøring på oss selv, det vil med andre ord si: å

forsøke på å bli kvitt så mange lus som mulig.

Skjebnen var oss huld den kvelden, for temperaturen

sank ned til -40°, og i den temperatur kan,

merkelig nok, selv ikke en lus leve. Vi vrengte av oss de

klæsplagg vi bar nærmest kroppen, og kastet dem

i haug utenfor døren. Næste morgen var det bare

å plukke dem op, og banke dem riktig godt med et