Page 103

- «MAUD»

- II.

litt tobakk eller te til gjengjeld — fikk han ingen

ting var han like fornøid for det, tilsynelatende da.

Men regelen var: gav de noe bort, ventet de å få noe

igjen. Det er jo et fenomen som ikke bare gjør sig

gjeldende her oppe.

Når vi forlot en boplass var som regel

avskjedshilsenen: «Kom igjen når du vil. Mitt hus er ditt

hus,» og at ikke dette var bare tomme talemåter,

det fikk vi sanne mer enn én gang, da vi på

hjemveien passerte de samme boplasser, og traff de

samme mennesker igjen.

Roald Amundsens navn er kjent over hele

Sibiriakysten, og her som alle andre steder i verden

har det en god klang. De sa ofte der oppe ved Ajon

hvor «Maud» lå, at det var en høiere styrelse, som

hadde sendt ham til dem for at de ikke skulde

omkomme. Helt nede ifra Kolyma kom de op med

syke og sårede for å få dem pleiet og eftersett

ombord.

Men tilbake til leiren ved Nord Kap. Vi tok inn

hos den ene av handelsmennene, russeren

Alexander Kisk. Her fikk vi først og fremst bekreftet

nyheten vi tidligere hadde hørt: Verdenskrigen var

slutt høsten 1918, og likeledes at der hadde funnet

sted store omveltninger i Europa. Bedre sent enn

aldri — disse nyheter fikk vi altså ca. halvannet år

efterat begivenhetene hadde funnet sted. Kisk

bebodde det ene hus. På den ene side av dette hadde

han satt op et veldig telt, hvor han hadde sitt

varelager. Her fikk vi sette fra oss våre to sleder

og hvad bedre var, hundene fikk også lov til å

ligge der.

Selve huset bestod av et eneste rum med faste