Page 107

- «MAUD»

- II.

komme i form», og vi til ytterligere å få satt vårt

utstyr i tipp topp stand.

Den tredje dag kom vi oss av gårde. Efter å ha

kjørt et stykke vei, kom vi plutselig til den

skonnert vi tidligere hadde hørt omtale. «Skonnerten»

viste sig å være en stor åpen motorbåt, med en

overbygning forut. Den var trukket op på land, og

lå nu forlatt der. Like bortenfor traff vi på et telt

hvor det bodde en handelsmann, også russer, og hos

ham traff vi to av motorbåtens besetning. Den ene

av disse var en østerriker ved navn Anton Standard.

Det er vel en av de merkeligste menn jeg har

truffet. Hans skjebne og hans liv var som skåret

ut av en av Rex Beach’s mest intense

Alaska-romaner.

Da vi kom inn i teltet satt han borte i en krok og

kiket på oss over sine briller.

«Kjenner du mig?» spurte han. «Nei», sa jeg,

«jeg gjør nok ikke det.» «Jeg er Anton Standard,»

kom det med vekt og salvelse, «har du fart

tilstrekkelig lenge her oppe, skulde du vite hvem jeg er.»

Dessverre måtte jeg bedrøve ham med at jeg nok

ikke var noen «oldtimer», så jeg kjente ikke hans

navn.

Så fortalte han sin historie:

Som ganske ung var han kommet til vestkysten,

og hadde deltatt i det store gullrush i Alaska. Han

hadde vært heldig og kom tilbake til Seattle med

næsten to millioner dollars i lommen. Nu var han

rik og måtte følgelig ha sig en kone, og hvad var da

mer naturlig for ham enn å velge sig en liten

sommerfugl fra den glade skare som den gang befolket

de skrå bredder der ute. Han var ikke heldig. Efter