Page 109

- «MAUD»

- II.

over 30 mennesker i sitt brød. Hos ham traff vi en

mann fra den russiske damper som lå litt østenfor

Kolutschinbukten. På våre ivrige spørsmål om de

hadde radio, svarte han bekreftende, men det ville

håp som blusset op hos oss om at vi her kunde få

sendt våre telegrammer, døde øieblikkelig, da han

fortalte at nu mens de lå innefrosset i isen, kunde

de bare motta. Sendingen kunde først begynne ut

i mai, da de manglet kull og først vilde komme til å

fyre op når de skulde fortsette videre vestover. Så

lenge som til mai kunde vi ikke vente, vi håpet at

vi til den tid skulde være tilbake ombord i «Maud»

efter vel utført tur.

En annen nedslående efterretning fikk vi også

her. En mann som nylig var kommet fra Øst Kap

fortalte at Beringsstredet var åpent og isen i stadig

bevegelse, så chancen til å komme over til Nome

var særdeles liten. Vel, det var intet å gjøre ved

det, vi skulde ha våre telegrammer av gårde, så da

fikk vi forsøke på å komme oss over til Anadyr på

en eller annen måte. Der visste vi at det var en

telegrafstasjon.

Eftersom vi nu kom bortover kysten blev det

livligere og livligere, i hvert fall efter de beskjedne

krav man får til livlighet her oppe. Dagen efter vår

avreise fra Kareif fikk vi følge med en tsjukser som

aktet sig til Kolutschin. Vi skrev den dag 15. januar

1920, det blev en merkedag for oss, for vi så den dag

solen igjen, og det bør man næsten ha vært på en

sledetur som vår, for fullt ut å kunne forstå hvad

betyr. Om kvelden stoppet vi hos russeren

Kassigen, til tross for at vi i grunnen hadde tenkt oss

helt til den russiske damper. Det begynte å slite

svært på hundene nu, særlig på mitt spann som