Page 11

- «FRAM»

- I.

skarpt frem i min erindring. Jeg husker den intense

følelse som betok mig: her står du ansikt til ansikt

med en

mann

— den fødte leder, som uten å bruke

for mange ord kan få sine folk til å utrette det, som

ved første øiekast ser ut som en umulighet å

gjennemføre. At han ved siden av dette var et sjeldent

godt menneske, som var villig til å ofre alt for dem

som stod ham bi i tykt og tynt, det fikk jeg

senere i livet anledning til å se — jeg hadde nær

sagt hver eneste dag.

Jeg antar at løitnant Prestrud hadde anbefalt

mig til ham ellers vilde han neppe ha vist mig så

stor interesse som han gjorde fra første stund av.

Der blev foretatt en del drageprøver der ute. Selv

var jeg en tur oppe i luften, men for å være ærlig

syns jeg ikke det var det minste tiltalende å sveve

der oppe under himlens blå, bare båret oppe av en

kraftig vind; så da jeg var velberget på bakken

igjen var jeg mer enn glad. Da prøvene var ferdige

reiste vi alle sammen tilbake til verftet, hvor jeg

sakket efter de andre for ved første leilighet «å

stikke av» for å gå tilbake til mitt arbeide. Fullt så

lett gikk det imidlertid heldigvis ikke. Roald

Amundsen sakket også av, og idet han kom op

ved siden av mig, sier han idet han klapper mig

vennlig på skulderen: «De får være med mig

nordover De». For å bruke et mildt uttrykk må jeg si

jeg blev forbauset, forbauset og glad, for lysten til

å være med var der i fullt monn. Jeg fikk

fremstammet en takk, og at jeg først måtte rådføre mig

med min hustru for å høre hennes mening før jeg

kunde gi noe endelig svar. «Ja De får tenke på

det» — var hans avskjedsord til mig.