Page 110

- «MAUD»

- II.

bestod av bare hvalper. De viste synlige tegn på

tretthet, og var meget sårbente, så de var mer enn

fornøide når vi stoppet, og oven i kjøpet fikk en god

fôring hvalrosskjøtt. Allikevel hadde våre

tilbakelagte distanser bedret sig, de dreiet sig jevnt om

30—35 optil 40 kilometer om dagen, og noe mer

kunde vi sannelig ikke vente å få ut av våre

stakkars dyr. Av hensyn til tilbaketuren, og dessuten

for å lette sleden litt, la vi igjen noe

hundepemmikan og dessuten litt av vår egen proviant før vi

startet.

Det blev oss fortalt at det var omkring 30

kilometer til næste telt, og med dette som mål kjørte vi

ut. Det varte og rakk, men ikke noe telt var å øine,

mørkt blev det også, så vi hadde vanskelig for å se.

Hansen kjørte som vanlig foran. Hundespannet

mitt vilde nødig gå når de mistet sine kamerater av

syne, en av dem som det var verst med måtte jeg

kjøre på sleden. Til å begynne med hadde jeg latt

ham få springe løs efter, men til slutt orket han

heller ikke det, og det forundret mig ikke for en

mer sårbent hund har jeg sjelden sett. Endelig rakk

vi da teltet, men det var så litet så det var snau nok

plass til dets to beboere, en ung mann og en gammel

kone. Den unge mann kom og fortalte oss at hvis

vi bare vilde fortsette et lite stykke til, vilde vi

treffe på tre telter som var større og bedre, og hvor

vi sikkert vilde få husly.

Ganske riktig. Litt lengere borte lå tre telter i

klynge. I de to første telter vi kom inn i blev vi ikke

mottatt — det er første og siste gang det har hendt

mig i de år jeg ferdedes der oppe, at vi ikke med

én gang er blitt mottatt med åpne armer når vi