Page 113

- «MAUD»

- II.

kommet op i køien sin, fått fatt på revolveren som

var ladd, og med den i neven holde den annen i

sjakk til hjelp kom.

Mannen som fortalte mig historien var oprinnelig

bankmann i San Francisco da ryktene om rike

gullforekomster på Sibirias nordkyst var kommet ham

for øre. Til tross for at han var gift, hadde han sagt

op sin stilling og over hals og hode reist av gårde, for

nu skulde det gjøres om aldri før — gullet lokket i

det fjerne, men som så mange ganger før var det

hele bare et vakkert Fata Morgana. Nu ønsket han

intet heller enn å komme tilbake til San Francisco og

den kontorkrakk han hadde vært så tåpelig å forlate.

Men tilbake til teltet, hvor vi altså endelig, efter

to forgjeves forsøk hos naboene, var blitt mottatt.

Vi fikk en god natts hvile, og næste aften befant vi

oss som gjester hos en russer. Været hadde vært

dårlig, så dessverre var vi ikke kommet særlig langt

av gårde. Her traff vi en tsjukser som skulde til det

russiske dampskib for å bytte til sig brennevin for

et bjørneskinn, og med ham hastet det da

selvfølgelig svært. Han fortalte at han gjorde regning på å

være der nede på to dager, mens vi gjorde regning

på å bruke fire. Hos denne elskverdige russer

efterlot jeg mig en av mine hunder, da han lovet å fôre

den op og passe den for mig til jeg kom tilbake.

Næste natt overnattet tsjukseren og vi sammen.

Om formiddagen hadde vi passert en mengde telter,

men ingen av dem hadde hundemat. Det var det

evig tilbakevendende spørsmål om fôr til våre dyr,

som stadig tvang oss videre helt til vi kunde finne

et telt hvor beboerne kunde skaffe oss dette. Det

lyktes oss da endelig også denne gang. Kl. 1