Page 114

- «MAUD»

- II.

næste morgen blev det liv i teltet. Vår venn

tsjukseren hadde denne dag tenkt å rekke frem til båten

og det etterlengtede brennevin, så han måtte tidlig

avsted. Den distanse han opgav å ville kjøre den

dag var ca. 90 kilometer, og da det jo var helt

håpløst å tenke på for oss, blev vi rolig liggende. Kl. 3

kjørte han, vi først kl.

8.

Vi hadde ikke kjørt så svært langt før vi kom til

det siste telt på denne side av Kolutschinbukten. På

forhånd hadde vi bestemt oss til at vi vilde holde

rast der for å drikke te, før vi tok fatt på selve

overfarten. Vi mente å fortsette til det blev mørkt, og

så slå leir ute på isen. Stor var vår forbauselse da

den aller første vi møter i teltet er vår energiske

venn fra samme morgen — han med brennevinet.

Han serverte en lang historie om at det var

hensynet til oss som hadde tvunget ham til denne stans,

da det var et sted på denne side av bukten som var

meget vanskelig å ta sig frem over, så han kunde

ikke noksom anbefale oss å stoppe og vente på

ham til næste morgen, så skulde vi sammen starte

riktig tidlig. Vi klødde oss bak øret og lurte svært

på dette, men så var det en ting som gjorde

utslaget: den evindelige hundematen. Her kunde vi få

så meget vi vilde, og dessuten fikk også hundene

anledning til å hvile ordentlig ut før den alvorlige

påkjenning over bukten vilde bli for dem. Det var

jo naturligvis harmelig å stoppe her efter bare å ha

kjørt 14 kilometer, men vi syntes de anførte

grunner var så vektige at vi allikevel enstemmig enedes

om å ligge over til næste morgen.

Senere forstod vi grunnen til at tsjukseren ikke

hadde fortsatt. Den lurendreieren kjente til at der