Page 115

- «MAUD»

- II.

i dette telt var rikelig med mat. Fersk fisk og

renkjøtt så meget han orket å legge i sig. Tiden spilte

for så vidt, brennevinet undtatt, naturligvis en

mindre rolle. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg

om fjorten dager.

Slik var det med alle disse naturbarn. Begrepet

«tid er penge» var dem helt ukjent, og jeg tror nok

at de i lengden står sig på ikke å kjenne denne så

forslitte setning.

Vår venn snakket nu ikke om annet enn alt det

herlige brennevin han skulde få når han nådde frem,

ja ikke nok med at han talte om det den utslagne

dag, men han drømte til og med om det om natten,

så han lå og skrek og fektet vilt med armene i

søvne.

Traktementet her bestod av rå frossen fisk, det

smakte ikke noe særlig godt, spesielt da den ofte

viste synlige tegn på at det nok var lenge siden den

hadde boltret sig i sitt rette element. Dessuten

luktet den så det formelig rev i nesen. Vi fikk derfor

gjort vår vertinne begripelig at vi foretrakk kokt

fisk, og fikk øieblikkelig utlevert en svær ørret som

vi kokte, og det smakte bedre.

Som sagt vi aktet oss langt avsted næste dag, og

kl.

2 om morgenen kjørte tsjukseren og vi ut fra

leiren. Det viste sig å være aldeles riktig som

tsjukseren hadde sagt. Til å begynne med var det ikke

lett å ta sig frem over bukten, der var en mengde

opbrukken is fra høsten av, og alle spor var tilføket,

men tsjukseren var kjent, han hadde sine

forskjellige merker på store isstykker, og fremover gikk det.

Vi overnattet nu i forskjellige telter efter hvert

som vi kom oss videre. En aften blev jeg plutselig