Page 116

- «MAUD»

- II.

overfalt av et illebefinnende, jeg var så dårlig næste

dag at det var såvidt jeg klarte å klæ på mig. Om

kvelden da vi slo leir var jeg frisk igjen, men ikke

før var jeg kommet i soveposen før det var der

igjen. Frysning og høi feber, så jeg en stund var

engstelig for at jeg hadde fått giktfeber — men så

forlot sykdommen mig igjen likeså fort som den

var kommet. Et ubegripelig tilfelle som jeg den dag

i dag ikke forstår, når jeg tenker på hvor elendig

jeg var. Å si at vi begge var fornøide for at jeg så

kvikt blev allright igjen vilde være et mildt

uttrykk, var den ene av oss blitt liggende igjen der på

kysten vilde sannelig ikke stillingen vært morsom

for den annen. Nu slapp vi heldigvis å studere noe

ytterligere på hvorledes vi skulde løst det problem.

Den 22. januar om formiddagen nådde vi

endelig frem til damperen. Kapteinen hadde ventet oss,

og gikk og kikket efter oss da vi kom. Vi fikk

hundefôr og blev mottatt ombord på det aller beste.

Hvad vi næsten satte mest pris på var at vi fikk

oss et bad, og derved blev kvitt våre lus —

foreløbig da. Det er synd å si at vi savnet dem under

dette midlertidige fravær. Å få ordentlig rede på

kurser og distanser av de innfødte hadde hele tiden

vært vanskelig. Det den ene anslo til 15 kilometer,

mente en annen var dobbelt så langt — men her

ombord fikk vi endelig ordentlig rede på hvorledes

det lå an for oss for vår videre tur. Kapteinen

bekreftet hvad der tidligere var blitt fortalt oss: noe

radiotelegram kunde han ikke sende før i mai, da

hans kullbeholdning var så liten at han ikke kunde

forsvare å fyre op for å ekspedere de telegrammer

vi eventuelt måtte ønske å sende. Likeledes