Page 117

- «MAUD»

- II.

bekreftet han hvad vi hadde hørt om isforholdene i

Beringsstredet, han mente at det ikke lot sig gjøre

å komme over til Nome — og ned til Anadyr hvor

den nærmeste telegrafstasjon lå, var det lang vei.

Dette så jo ikke noe særlig lystelig ut, men vi

enedes om å fortsette ned til Østkap, og der ta

den endelige bestemmelse om hvorledes vi best

skulde løse vår opgave. Den russiske kaptein mente,

at vi der letvint kunde få leid et hundespann med

fører, som enten kunde ta oss begge eller den ene

til Anadyr. Våre egne hunder og utstyr kunde vi la

være igjen på Østkap, så vilde vi finne alt i god

stand til vi kom tilbake og skulde tiltre hjemreisen.

Mens vi opholdt oss her ombord fikk vi besøk av

en landsmann ved navn Wall, han var oprinnelig

fra Tromsø, men hadde opholdt sig lenge i Amerika

og Sibiria. Han inviterte oss til å besøke sig når

vi fortsatte, og lovet oss hundemat — og hvad bedre

var, han fortalte, at vi kunde få hundemat på hvert

eneste sted østover.

Det kan kanskje synes litt eiendommelig at jeg

nevner denne hundematen så ofte, men våre hunder

var jo vårt største aktivum, uten dem var det oss

ikke mulig å komme frem.

Efter å ha nydt godt av den bekjente russiske

gjestfrihet i en dag, fortsatte vi den 24. og kom om

eftermiddagen til Walls leir. Vi møtte mange

kjørende på veien, og alle skulde de ut til skibet.

Jeg er bange for at det var «ildvannet» som trakk.

Wall hadde ventet oss siden middagstider, og

stod ferdig til å ta imot oss. Huset, som var

beliggende på vestsiden av Kap Serdze Kamen, var langt

mer komfortabelt innredet enn hvad vi tidligere