Page 121

- «MAUD»

- II.

Nu er det så, at skyter man disse dyr når de ligger

på land, så skremmes de og forsvinner for alltid.

Slakter man dem derimot med harpun, så bryr de

overlevende sig ikke noe om det, de kommer tilbake

igjen allikevel. Denne strandlinje betydde derfor

alt for Inkjauns eksistens, fordi man der lettvint

kunde skaffe mat både til sig selv og sine hunder,

og det var derfor også på det strengeste forbudt å

løsne skudd der nede. Dette er et forbud som ikke

alene gjelder bare denne strandlinje men også alle

de steder på kysten hvor hvalrossen går op, og det

kjennes og respekteres av alle som ferdes her oppe.

En boplass kan således være helt avhengig av en

slik strekning, skremmer man hvalrossen vekk ved

å skyte den, kan man likeså godt pakke sammen og

flytte med en gang.

Nu vilde skjebnen at føreren av denne lille

skonnert trengte mat til sine hunder. Jeg vet ikke om

han kjente bestemmelsen eller ikke, men nok om

det, han gikk ned på stranden og skjøt en hvalross.

Hele boplassens mannlige befolkning kom

naturligvis styrtende til, og før han fikk sukk for sig, hadde

de bemektiget sig hans stolte skute og trukket den

høit op på land. Selv blev han tatt til fange og

internert i et telt, og den russiske guvernør som bodde i

Uælen budsendt. Han kom, og efter at han hadde

hørt hvorledes sakene stod, ila han synderen tusen

dollars i mulkt, et beløp denne naturligvis ikke

kunde betale, så nu satt han nydelig i det. Tiden

gikk og intet skjedde. Hans to menn var ombord

og passet skibet og gikk på jakt og drev handel med

de innfødte.

Det er naturligvis ikke noe særlig morsomt å ha