Page 122

- «MAUD»

- II.

en arrestant sittende i ukevis i et telt, og tankene

på om de muligens kunne ha handlet overilet

begynte så smått å melde sig hos de innfødte. Mulkten

han var ilagt var kanskje også for stor? De

besluttet sig derfor til å rådføre sig med sin venn

Carpendale. Som tenkt, så gjort, og noen av dem la i vei til

Østkap. Nu er Carpendale en stor skøier, og da

han heller ikke likte at en hvit mann skulde sitte

som fange i et tsjuksertelt selv om det skjedde med

guvernørens billigelse — så satte han op sitt

betenkeligste fjes, og mente at det nok kunde hende

at d’hrr. tsjuksere var gått en smule for langt.

«For husk på,» sa han, «mannen er amerikaner.

Dere får alle våben og en mengde mat derfra. Det

kunde hende, at man der over, når man fikk vite

hvad som er hendt, vilde si, at de menneskene der

oppe i Uælen de bryr vi oss ikke mer om, de har

behandlet en av våre landsmenn på en lite pen

måte. La dem bare sulte.»

Mer skulde det ikke til. Utsendingene drog hjem

og meddelte sine stammefrender hvad Carpendale

hadde sagt, og nu gikk hele banden i gang med

først å reparere skonnerten, siden å sjøsette den.

Ved henvendelse til guvernøren fikk de mulkten

nedsatt til tre hundre dollars, og da mannen heller

ikke kunde betale dette beløp, slapp han med

hundre. Det var jo billig — men jeg tror ikke han

senere har gjentatt forsøket.

Siden fikk jeg anledning til å se hvorledes

tsjukserne dreper hvalrossen. Den dag det blir bekjent

på boplassen, at nu er hvalrossen gått op på land,

holdes der et større råd. Der blir det bestemt at så

og så mange dyr trenger vi til mat, hvorefter