Page 125

- «MAUD»

- II.

jaktpartiet går ned til stranden og ut i vannkanten.

Når da dyrene kommer settende for å rømme til

sjøs blir de rolig stukket i hjel med harpun det ene

efter det annet, inntil man har så mange at det

fastsatte tall er fullt, så får resten lov til å komme

sig unda.

Hvor ofte hører man ikke «ja verden er ikke

stor» når to nordmenn tilfeldig møtes f. eks. på

gaten i London. Vi kunde kanskje med litt større

berettigelse bruke uttrykket her. Det viste sig

nemlig at Hansen og en av karene på skonnerten

var gamle kjenninger. De hadde truffet hverandre

den gang da Hansen i 1906 ombord i «Gjøa» var

kommet til Herscheløen, efter at Nordvestpassasjen

var gjennemseilet. Ja, verden er i sannhet ikke stor.

Her på Uælen bodde den russiske guvernør med

sin familie. Han var en høit dannet mann som

tilhørte en av Russlands eldste familier. Hos en av

stedets russiske handelsmenn fikk vi den vanlige

vennlige mottagelse. Guvernøren var ikke hjemme

da vi kom, men ut på aftenen kom han og avla oss

straks en visitt. Alt hvad der stod i hans makt

skulde bli gjort for å hjelpe oss, lovet han, og han

holdt også sitt løfte. Næste dag hadde vi en lang

konferanse med ham, og satte ham inn i våre planer

i det vi konkluderte med at vi gjerne vilde over til

Nome. Dette mente han var oplagt ugjennemførlig

da isen i stredet var i stadig bevegelse. Ikke for all

verdens gull vilde vi være i stand til å få en innfødt

til å føre oss over, men han mente at vi burde

henvende oss til Carpendale som var bosatt på den

annen side av Kappet. Han var mannen for å greie

brasene for oss. Efter å ha gjennemlest