Page 127

- «MAUD»

- II.

til Anadyr, derimot til Kap Bering var de villige til

å kjøre. Dette er halvparten av veien, men derfra

skulde der efter sigende omtrent ukentlig gå

hundespann inn til Aanadyr. Det lyktes oss allikevel

ikke å finne noen villig kjører den første dag, men

guvernøren lovet å sende en mann over dagen efter.

Denne mann fra guvernøren kom ikke, og fremdeles

var det ikke noen annen å finne. Det hele så

kjedelig ut, men til slutt kom Carpendale som vanlig til

hjelp. Han stillet sitt eget hundespann og sin egen

hundekjører til Hansens disposisjon, så han kunde

komme ned til boplassen Jandangai. Herfra visste

han at det ikke vilde være det ringeste i veien for å

få hyret kjører og hunder for turen videre.

Det satte nu inn med styggevær, så Hansen kom

sig ikke av gårde før den 8. februar. Da drog han

ledsaget av våre beste ønsker om en god tur, og et

hjertelig: «På gjensyn».

Dagene før starten hadde jeg så smått på ny

optatt min gamle virksomhet som meteorolog og

«videnskapsmann». Når jeg var ute med mine

instrumenter og kikket, hadde jeg alltid en

takknemlig skare tsjuksere i hælene på mig. De tok mig

nok for en eller annen stor trollmann. Det var på

en eller annen måte blitt bekjent «blandt folk» at

det nok var været jeg puslet med. Hvorvidt de

trodde at det var mig som bestemte været eller ikke,

skal jeg la være usagt, men dagen før Hansen kjørte,

var en del av dem borte hos mig og forhørte sig om

hvad slags vær jeg hadde tenkt å varte op med

næste dag. Der lå nemlig flere av dem værfaste

hos oss som alle skulde samme vei som Hansen.

«Ja,» sa jeg med mitt alvorligste fjes, «jeg tenker