Page 128

- «MAUD»

- II.

det blir noe bedre utover eftermiddagen i dag. Det

vil holde sig til kveldstider i morgen, men så

kommer styggeværet igjen. Hvis dere kjører i morgen

tidlig kan dere rekke frem til Jandangai innen i

morgen aften uten å risikere å bli stanset av uvær.»

Ut på eftermiddagen klarnet det op, næste

morgen samme pene vær, men ut på aftenen var

stormen over oss igjen. Efter mitt råd kjørte de avsted.

Hvor langt de rakk det vet jeg ikke, men mine

aksjer som værprofet steg i uhyggelig grad.

Så begynte den lange ventetid for mig. Selv

bodde jeg hos Carpendale, og alle hundene fikk jeg

lov til å legge over i lagerhuset hans, hvor de hadde

det riktig godt. Mat hadde jeg mer enn nok av til

dem så alle betingelser skulde være til stede for at

de skulde kunne bli helt restituert til hjemturen.

Utturen hadde vært slitsom for dem, særlig da for

mine unghunder, så det var ikke stor

motstandskraften de hadde skulde de bli syke. Dessverre gikk

det en meget ondartet hundesykdom på stedet, og

mine dyr slapp heller ikke fri. Et par av dem

begynte å skrante, vilde ikke spise, og til slutt blev

hele bakkroppen lammet på dem. Jeg gjorde hvad

jeg kunde for å holde liv i dem, men alt mitt slit

var dessverre forgjeves. Det er ondt å se så trofaste

kamerater i nød uten å kunne hjelpe dem, det var

dager da jeg selv var så nedfor at jeg ikke orket

smake mat. I det hele strøk ti stykker av dem med.

Det var nok ikke bare mig det gikk ut over, flere

mistet næsten alle sine hunder på grunn av denne

lumske sykdom, så hunder begynte å bli sjeldne på

Østkap. Å få kjøpt en hund var praktisk talt

umulig, og de som fantes var noen små skinnmagre