Page 131

- «MAUD»

- II.

kom nærmere ned mot civilisasjonen, her på disse

kanter vil det si: nærmere ned mot Anadyr. Dog

måtte man passe på å ha sølvpenger, papir var

nemlig ikke «money».

Prisene varierte en del. For en pen hvitrev

betaltes f. eks. en rifle og to pakker patroner, eller man

kunde få varer svarende til en verdi av ca. 25—30

dollars. Varene bestod da gjerne av te, sukker,

tobakk, tøier og ellers hvad de innfødte kunde ha

bruk for. I midten av mars hadde Carpendale 382

reveskinn, 3200 selskinn og 13 bjørneskinn, mens

en annen handelsmann oppe på kysten bare hadde

4 rev og 500 selskinn, men han betalte riktignok

ikke så godt som Carpendale.

Et merkelig og sjeldent godt grep på de innfødte

hadde denne mann, alle var de glad i ham og gjorde

med glede hvad han bad dem om.

En byttevare de innfødte nok gjerne hadde sett

var til stede var brennevin, men det var på det

strengeste forbudt å benytte som betalingsmiddel,

og derfor fantes det heller ikke. Jeg er sikker på at

dette var en særdeles klok og heldig bestemmelse,

for hadde disse svake sjeler kunnet få bytte til sig

brennevin, er jeg sikker på de vilde ha gått til

grunne på kort tid — så det var til en viss grad

også i handelsmennenes interesse at dette farlige

stoff ikke kom ut; man tar da ikke med vilje og

overlegg livet av sine kunder.

Våre sleder hadde lidd nokså meget medfart på

turen, så jeg gikk i gang med å reparere dem. Flere

av knektene var sprunget i stykker og nye måtte

forarbeides og surres på. Jeg bruker utrykkelig

ordet surre med hensikt. I våre sleder fantes nemlig