Page 134

- «MAUD»

- II.

tur hver dag. Siden hørte jeg at han hadde holdt

sitt løfte, og da vi drog hjem til «Maud» igjen, var

han helt restituert.

Jeg hadde ikke forstått grunnen til at renen døde

i så store flokker, da jeg mente de med sine horn

og klover skulde kunne greie å sparke sneen unda,

så de kom ned til mosen. Det gjør de jo også i

normale vintrer, men i desember det foregående år var

der kommet vann på sneen, så der hadde dannet sig

en isskorpe over torven og mosen, og den greide

de ikke å komme igjennem.

Isen var satt inn som jeg har nevnt, og dermed

blev all seljakt ødelagt, så hos mange begynte det

å bli smalhans. Vi hørte om en familie sydpå som i

lengere tid ikke hadde hatt annet å leve av enn

hvalrosskinn som de hadde skåret i små terninger

og kokt suppe på, siden spiste de skinnet som kjøtt.

Det var ikke tale om for dem å bruke sine hunder

for å kjøre til nærmeste handelsmann, dertil var

dyrene for utsultet og elendige. Flere av

handelsmennene hadde heller ikke mer å selge, da et fartøi

som året iforveien hadde vært underveis med varer

var forlist i isen.

Da Carpendale fikk høre om nøden, sendte han

straks fem selskrotter sydover for å hjelpe litt.

Rundt omkring oss på de andre boplasser var nu

selfangsten i full sving, men nede hos oss så vi ikke

en gang tegn til den, så nu måtte flere av våre

nærmeste naboer begynne å bruke mel, og det er noe

de meget nødig gjør. De kom med sine selskinn, og

for fem av dem fikk de 18 kg. hvetemel,

kilo

tobakk og

kilo te. Reveskinn fikk Carpendale

for det meste fra rentsjukserne, de kom gjerne med