Page 137

- «MAUD»

- II.

sjøsetningen. Jeg lurte litt på hvad all denne stas i grunnen

skulde tjene til, og fikk på forespørsel vite, at det

hele var for å jage djevelen ut av båten, så han blev

i land, og likeledes at det måtte bli god fangst uten

ulykker den kommende sommer. Jeg verket efter

å forevige scenen, men da jeg kom med apparatet

betydet de mig at de helst så at jeg ikke tok noen

billeder, og da de alle var mine gode venner avstod

jeg fra det.

Ute på Østkap lå den tidligere omtalte

eskimoboplass på hele firti telter. Beboerne levde ganske

for sig selv, ja talte til og med sitt eget sprog, slik

at en tsjukser og en eskimo ikke forstod hverandre

til tross for at de hadde vært naboer i mange år.

De var tilsynelatende venner disse så forskjellige

stammer, men jeg tror ikke vennskapet stakk

særlig dypt, de foraktet nok snarere hverandre.

Ceremonien med klargjøringen av båten var ens for alle

tsjuksere, eskimoene derimot hadde et helt annet

ceremoniell, og dessuten hadde de i denne

forbindelse et ganske pussig forbud, nemlig det, at før en

båt var satt på vannet måtte ikke den nyfødte sel,

som lå på isen, flåes. Følgen av denne bestemmelse,

som var laget av deres medisinmann, var at disse

arme stakkarer kom drassende til Carpendale med

hele selungen. Han ergret sig naturligvis over denne

latterlige bestemmelse, og kastet både eskimoene og

selungene på dør. Han fikk for øvrig den flådde

småsel av tsjukserne, hvis medisinmann øiensynlig

må ha vært mer forretningsmessig anlagt, for noe

sånt forbud gjalt ikke for dem. Men eskimoene

visste allikevel råd. Var det forbudt for dem å åpne

og flå selen, så kunde vel andre gjøre det. Følgen