Page 138

- «MAUD»

- II.

var at de fikk noen av tsjukserkvinnene fra vår

boplass til å gjøre dette for sig, og fra nu av gikk

handelen bedre.

Av de folk som kom og gikk ut og inn hos oss

fikk vi rett som det var høre nyheter. Det russiske

dampskib vi hadde besøkt var synkende het det,

men heldigvis viste dette sig senere ikke å være

tilfelle, det lå bare på så grunt vann at det stod

på bunden, med fem fot vann i rummet, en del av

lasten var beskadiget, men der var ingen fare for

skibet. Ute fra den store verden var nyhetene mer

sparsomme, men vi fikk da blandt annet rede på

at den tyske keiser var flyttet fra Holland, og var

ført til England for der å skulle stande til rette.

De hunder som var igjen var nu alle i god stand,

de var tykke og fete og trivdes utmerket. Hver dag

var jeg ute og enten gikk eller kjørte en tur med

dem, og det var noe de satte pris på. Det var nok

ikke så mange igjen av dem, men jeg håpet vi

allikevel skulde klare oss hjem, særlig da jeg regnet med

den unghund jeg hadde latt bli igjen i pleie oppe

på kysten, men dessverre en dag kom en mann

vestenfra, og han kunde fortelle mig at den var død.

Det var gått koldbrann i dens såre ben, og dermed

var dens skjebne beseglet. Jeg hadde på den måten

mistet hele mitt spann, ikke en eneste av dem hadde

klart sykdommene og strabasene.

Min dag i denne ventetid blev heldigvis ikke lang.

Det var alltid noe å legge henderne i. De innfødte

rundt omkring hadde opdaget at ved siden av å

kunne greie med været, så var jeg også

medisinmann, og som følge av dette var jeg rett som det

var på sykebesøk rundt omkring. Grunnen til at