Page 143

- «MAUD»

- II.

natt til dag, dessuten viste det sig at hundene led

meget under varmen, så også dette medvirket til at

vi fattet denne beslutning. Hele hjemturen foregikk

så å si i bare vann, vi var gjennembløte hver

morgen når vi slo leir, men fikk heldigvis tørket klærne

om dagen. En del plaget av forkjølelse blev vi som

følge herav, men så lenge det bar vestover fikk vi

ikke klage. Alle våre venner fra utturen traff vi

igjen, og overalt blev vi like vennlig mottatt. Våre

hunder holdt vi med mat på hele turen ved hjelp

av de dyr vi skjøt.

Da vi den 11. juni slo leir kunde vi se over til

Ajon, men «Maud» så vi ikke, hun lå på den annen

side av øen gjemt bak denne. Det var smått med

provianten vår nu, det eneste vi hadde igjen var

noen få kjeks, men om kvelden var jeg så heldig å

få skutt to gjess, og med dem berget vi oss til vi

kom frem den 14. Den siste del av turen var næsten

den verste for oss. Det var ujevn is, råker og

overalt vann på isen, så våre kamerater ombord var ved

å opgi håpet om at vi skulde rekke frem. Dette

skrev sig også fra, at de hadde en del innfødte

ombord som gjester, og disse hadde gjort flere

mislykkede forsøk på å komme inn til fastlandet, og

hadde hver gang måttet opgi det. Stor var derfor

gleden og forbauselsen ombord, da vi ut på

eftermiddagen kom frem. Selv var vi i glimrende

kondisjon, hundene var det verre med, og da særlig med

deres ben som var meget såre til tross for at vi hele

tiden hadde brukt sko på dem.