Page 145

- «MAUD»

- III.

«Maud» stakk for dypt til at vi kunde gå inn der.

Da vi kom til Østkap, stoppet vi ved Uælen og

ankret — hermed var Nordostpassasjen

gjennemført. Roald Amundsen og jeg gikk i land for å hilse

på guvernøren. Senere vilde vi stikke en tur over

til Carpendale. Guvernøren lovet oss at vi skulde

få låne hans hundespann til trippen over, men

mens de holdt på å gjøre klar hundespannet — kom

isen. Havet utenfor som hadde vært næsten isfritt

da vi gikk i land, var plutselig opfylt av svær is som

kom settende med veldig fart. Vi måtte opgi den

påtenkte visitt og se å komme oss ombord, og det

så fort som mulig.

At vi under våre manøvrer for å komme oss klar,

ikke måtte stikke ankeret fra oss, det forstår jeg

den dag i dag ikke. Vi måtte gå med full fart

forover i maskinen for å få slakk på kjettingen, og ved

å legge roret hardt i borde snart den ene, snart den

annen vei, lyktes det oss å få kronglet oss frem

gjennem isen så vi endelig fikk det op.

På vegne av Carpendale hadde jeg spurt Roald

Amundsen om han vilde ta ham med over til Nome,

noe Roald Amundsen øieblikkelig gikk med på, men

på grunn av storm var vi dessverre nødt til å sette

kursen direkte herfra til Nome. Vi hadde en av

båtene våre på slep, den mistet vi i løpet av natten.

Nome er en liten gullgraverby på Alaskas

nordskyst. Den vokset op under de store gullrush, og

var i sin tid en meget livlig by. Det blev mig fors

talt, at i den verste tid om sommeren kunde det

den gang være ca. 20 000 mennesker der, nu er det

høist 1500 sjele som lever der på den årstid. Om

vinteren bare 800. Følgen er at de fleste av husene