Page 153

- «MAUD»

- IV.

så er det sannelig ikke greit å vite hvem er hvem.

De er nemlig slett ikke så nøie på å låne hverandres

koner for kortere eller lengere tid. Likesom de ofte,

hvis der kommer en farende svenn til gårds, som

de selv synes om og liker, med glede lar ham låne

konen, så som sagt, det kan sannelig godt hende at

Mary og mannen på Østkap var i familie med

hverandre når alt kom til alt. Jeg gikk da en dag til

Roald Amundsen og meddelte ham at eskimoen og

jeg var blitt enige, dette blev meddelt Mary som

henrykt gikk inn på å forlate oss for å dra «på besøk».

En aftenstund reiste så Mary og jeg av gårde med

en lett slede hvorpå alt hennes «pjus» var stablet

op. Selv satt vi flott på toppen av lasset med tolv

hunder som trekkdyr. Hun hadde for anledningen

klædd sig i sitt fineste vinterpuss, med sin aller beste

annorak og sine fineste kamikker på benene. Jeg

så på disse små tynne kamikker og tenkte mitt

derved. Hjemme om vinteren ser man jo ofte frysende

damer iført svære skinnkåper, men med

silkestrømper på benene — slik var det også med Mary.

Oventil var hennes påklædning overensstemmende med

de minus 20° vi hadde, men nedentil var det ikke

rare greiene. Det varte da heller ikke lenge før hun

frøs. Nu hadde jeg alltid godt med ekstra klær

med på disse turer, for her oppe vet man aldri hvad

som kan hende. Snestormen kan komme som

sloppet av en sekk, og da er det bare en ting å gjøre:

velte sleden og la hundene legge sig i le av den, og

så selv krype inn i et par ekstra annoraker og gå

til køis i sneen. Telt medbragte vi aldri på disse

korte turene. Jeg fikk en ekstra annorak på min

passasjer, og nu gikk det bedre. Første dagen kjørte