Page 155

- «MAUD»

- IV.

som gikk av stabelen. Jeg stoppet og ruslet fremover

i mørket for å undersøke hvad dette kunde bety.

Det viste sig da, at jeg i mørket og snefokket hadde

kjørt rett inn i det ytre telt tilhørende en tsjukser,

og at det var mine hunder som holdt på å gjøre kål

på teltets hundebestand. Tsjukseren som jeg hadde

foran mig hadde jeg tapt av syne i stormen, og

dessuten var jo hans hunder kjente da de kom til

boplassen, så de var strøket like hjem.

Næste dag fikk jeg avlevert Mary til «familien»,

og hun var strålende fornøid.

Jeg blev ikke lenge der nede, men kjørte

hjemover så fort jeg kunde. Jeg måtte overnatte engang

underveis, men da jeg hadde lovet Roald

Amundsen å være tilbake den følgende dag, kjørte jeg av

gårde kl.

5 om morgenen. Det var mørkt som i

en sekk, og lite siktbart vær, så da jeg var kommet

et stykke på vei og isen begynte å bli ujevn og

stygg, kjente jeg mig ikke igjen. Da jeg kjørte i et

gammelt sledespor, mente jeg allikevel at jeg var på

rett vei, og fortsatte uanfektet videre. Plutselig

letner det litt, og rett forut får jeg se en svær råk,

som jeg stevnet like imot med full fart — landet

som jeg trodde jeg fulgte lå langt inne til venstre

for mig. Jeg snudde øieblikkelig hundene og kjørte

tilbake samme vei jeg var kommet, og det så fort

som mulig. Litt lengere inne møtte jeg en tsjukser

som var på vei utover. Efterat vi hadde hilst på

hverandre, og han hadde hørt at jeg var på vei til

«skonnerten», som i parentes bemerket er

fellesbetegnelsen på alle fartøier her oppe, fortalte han

at han var på vei ut til den store råken jeg hadde

sett for å fange sel. Han advaret mig på det