Page 156

- «MAUD»

- IV.

bestemteste mot å forsøke på å kjøre rett tilbake mot

landet, men rådet mig isteden til å kjøre inn til

boplassen hvor han bodde, for å hvile der. Jeg hadde

jo lovet å være tilbake ombord samme kveld, så jeg

sa farvel og holdt min kurs. Efter et forferdelig

mas og besvær kom jeg mig tilbake til landet igjen

og fortsatte. Ut på eftermiddagen var snestormen

over mig, og det for alvor. Det føk og det blåste,

så jeg rett som det var måtte stoppe for å grave

sneen ut av øinene på hundene. De begynte også å

bli trette og uvillige, hvilket ikke var noe rart, da

det var så mørkt at jeg med nød og neppe kunde

skimte dem foran sleden. Plutselig best som jeg

kjørte blev hele spannet borte — de forsvant som

om jorden skulde ha opslukt dem. Det var god glid

på sleden, men rent instinktmessig fikk jeg hevet

mig av før sleden også forsvandt i dypet. Jeg lå på

fire ben på kanten av en bratt fjellskrent, og langt

nede under mig hørte jeg hundene ligge og pipe og

skrike. Det blåste så det var umulig for mig å reise

mig, men på en eller annen måte måtte jeg jo

forsøke å komme mine stakkars dyr til hjelp. Jeg

snudde helt rundt og krøp forsiktig vekk fra

skrenten og bortover bakken, plutselig begynte terrenget

å skråne bratt opover igjen, og jeg begynte

«opstigningen», inntil jeg syntes at underlaget begynte

å bli så forunderlig bløtt og gyngende, og til min

usigelige forbauselse opdaget jeg, at jeg lå og krøp

opover en teltvegg! Da viste jeg hvor jeg var, og

også hvem som bodde i teltet. Jeg reiste mig op og

løp gjennem stormen fra teltet og ned på isen dit

hvor jeg antok hundene lå. Der skal jeg si det så

ut. I mørket hadde jeg kjørt op et lite elveleie på