Page 157

- «MAUD»

- IV.

land, derfra var jeg svinget til høire og hadde i

mørket kjørt kloss forbi teltet uten å se det, og

videre med god fart utfor fjellskrenten mot sjøen.

Heldigvis hadde jeg ikke rukket op til det høieste

sted før hundene var kjørt utfor, ellers hadde de

nok slått sig ihjel alle sammen, men ikke for det,

det var høit nok der de var ramlet ned, jeg anslo det

til ca. 10 meter, men den bløte sne hadde dempet

godt av for fallet. Som det nu var, stod sleden på

høikant i sneen, og alle hundene og selene var i et

eneste virvar, men til slutt fikk jeg dem fra

hverandre. De var næsten ville av glede og begeistring

da de hørte min stemme, og merkelig nok var heller

ingen av dem kommet det minste til skade, de

hinket litt men var ellers allright, så efter en liten

hvil fortsatte jeg. Herfra og til «Maud» var det bare

9 kilometer, og klokken

10 var jeg fremme.

Sverdrup satt oppe og leste da jeg kom, ellers så

jeg ingen. De andre var vel gått til køis tenkte jeg.

Jeg hilste godkveld og bad Sverdrup være så snild å

skaffe mig litt fisk til hundene. Da Roald

Amundsen hørte min stemme, glytter han på sin lugardør,

nikker smilende godaften til mig, og med sitt aller

mest strålende smil sier han så til Sverdrup: — Jeg

vant — og lukket døren igjen. Jeg så ut som et

levende spørsmålstegn?

Jo, Sverdrup og Olonkin hadde ment, at jeg

umulig vilde greie å rekke frem den kvelden som jeg

hadde lovet, på grunn av det forferdelige vær.

Roald Amundsen derimot hadde hevdet, at hadde

jeg først sagt jeg skulde komme, så kom jeg. Dette

hadde så disse tre veddet om, og nu hadde altså

Roald Amundsen vunnet.