Page 159

- «MAUD»

- IV.

serie magnetiske observasjoner underveis, så vi

blev enige om å utsette kappkjøringen til vi kom

tilbake.

I slutten av januar var Sverdrup og jeg ferdige

med våre forberedelser, og den 31. klokken 9 om

morgenen forlot vi «Maud». Vi hadde to sleder med 6

hunder for hver, men da vi hadde kjørt et stykke

røk den ene slede i filler for oss, så vi efterlot den

og fortsatte med bare en slede og 12 hunder. På

nærmeste boplass fikk vi leiet en mann til å følge oss

ned til Uælen, hvor Sverdrup fikk lånt en ny slede.

Her traff vi vår gamle venninne Mary. Hun kom

og hilste på oss, og var tilsynelatende svært fornøid

over opholdet hos «familien». Senere var hun reist

over til Nome hvor hun hadde sin virkelige familie

og sitt hjem. Fra Uælen kjørte vi ned til

Carpendale hvor vi overnattet før vi fortsatte.

Hundekjøringen foregår på forskjellige måter.

Grønlandseskimoen kjører gjerne med hundene i

vifteform, det vil si at det er en dragstjert til hver

hund, disse stjerter samles så ved sleden i en

samlingsstjert. Hundene springer således foran sleden

i vifteform, og styres som regel med svepe og tilrop.

I Alaska og Sibiria derimot går hundene to og to

ved siden av hverandre fastbundet til en lang felles

dragstjert. Avstanden mellem hvert hundepar er ca.

2 meter. Svepe kan ikke benyttes til styring

hvorfor man her betjener sig av lederhunder. Disse er

spesielt innkjørt og deres antall i spannet kan være

varierende, det kommer an på om eieren er rik eller

ikke, da disse dyr er betraktelig kostbarere enn

andre ordinære dyr. De er således oplært, at man

ved bestemte kommandoord til dem kan dirigere