Page 160

- «MAUD»

- IV.

hele spannet, da de alltid går forrest.

Kommandoordene som brukes er bare «høire» — «venstre» —

«rett» og «stopp». Særlig det siste kommandoord er

det vanskelig å få dem til å lystre i hvert fall så

lenge de er friske og spreke — da vil de bare gå på,

i særdeleshet hvis de har et annet hundespann foran

sig, eller får teften av ett eller annet dyr. Til

bremsning bruker man en godt og vel en meter lang stokk

— med en pigg i — bremsestokken — denne ligger

gjerne på sleden, eller man går med den i hånden.

I koldt vær bruker man også her på Sibiria å ise

sledemeiene. Til dette bruk bærer man en flaske

vann under annorakken nærmest kroppen. Når det

begynner å gå mindre glatt, stopper man, hvelver

sleden på høikant med bremsestokken, og med en

liten skinnlapp som er godt gjennemfuktet med

vannet stryker man raskt meien forenfra og akterover.

Vannet fryser øieblikkelig på grunn av den lave

temperatur, og der dannes et ganske tynt islag på

meien — dette er aldeles ypperlig å kjøre på.

Vi brukte også på våre sleder et distansehjul for

å måle hvor langt vi kjørte hver dag. Dette er helt

enkelt et sykkelhjul som er montert bak på sleden

slik at det triller bortover overflaten efter hvert som

vi kjører. I forbindelse med hjulet has så et

måleapparat hvor man direkte kan avlese den

tilbakelagte distanse — med andre ord det samme prinsipp

som ved skibsloggen.

En kveldstund var vi kommet frem til en større

boplass, hvor vi blev liggende noen dager for

styggvær. Jeg var en tur over i et nabotelt om aftenen i

ett eller annet ærend. Der fikk jeg se et syn som jeg

sant å si trodde hørte hjemme i apeburene i