Page 162

- «MAUD»

- IV.

Carpendale var selv til stede ved begravelsen, og ganske

riktig, der stod flasken på sleden ved siden av den

døde.

Da begravelsen var over, gikk hver til sitt, men

da Carpendale var kommet et stykke på vei, blev

han enig med sig selv om, at han nok gjerne vilde

kikke den gode medisinmann litt i kortene. Han

snudde derfor og gikk tilbake til begravelsesplassen,

hvor han gjemte sig bak en stor sten. Han hadde

ikke ventet lenge før kalorius kom anstigende,

bemektiget sig flasken og forsvant. Så da de pårørende

senere kom op, var flasken borte, og følgelig hadde

medisinmannen rett i at den døde hadde trengt den!

På denne tur hadde vi heldigvis ingen

vanskeligheter med å skaffe hundemat, da det som regel var

bebodd på de steder vi kom, og jakten hadde vært

god. Dessverre skaffet hundene oss allikevel nok å

bestille. En kveld efter at vi hadde gått til køis, blev

det plutselig et forferdelig leven ute hos dem, og da

jeg kom styrtende ut, viste det sig at en av dem

var blitt splitter gal. Den satte like på mig uten

noe som helst varsel, våben hadde jeg ikke med,

så da den jumpet efter mig slo jeg den regelrett ut

som en annen bokser ved å plasere et kraftig

uppercut på dens kjeve. Den falt som en stokk og blev

liggende bevisstløs, så jeg fikk gjort ende på den,

Sykdommen herjet på kysten og vi mistet flere av

våre hunder på denne sørgelige måte.

Efter hvert som vi kom lengere sydover og

østover fikk vi mer og mer føle og se, at vi nærmet oss

«civilisasjonen» og alle dens goder. Berusede så vi

jo, jeg kan vel gjerne si, aldri «på våre kanter». Her

var det slett ikke så sjelden å se dem komme