Page 164

- «MAUD»

- IV.

hus, som også var pent møblert, så for oss som

hadde ligget ute så lenge, var det herlig å kunne få

ligge i en seng igjen. Hundene nød også tilværelsen,

da vi hadde fått anbragt dem i hus. I det hele var

hans stasjon den peneste jeg så her oppe.

Kap Bering passerte vi den 21. februar, og herfra

og inn til boplassen ved Mæskan hadde vi en meget

slitsom tur. Vi forsøkte forgjeves å få med oss noen

av de innfødte til å vise oss vei, men ingen vilde, så

vi var nødt til å klore oss frem så godt vi kunde.

En dag vi kom kjørende bortover langs kysten, får

vi plutselig øie på en diger bjørn som kom ruslende.

Været stod fra den og ned mot oss, så den fikk ikke

teften av oss. I en fart la vi hundene ned bak noe

is, og jeg fikk frem vårt eneste skytevåben — en

gammel Nagant revolver. For sikkerhets skyld

hadde jeg glemt igjen patronpakken ombord, så all

vår ammunisjon bestod av tre enslige patroner. Jeg

fikk ladd, og stod klar til å ta imot «Nils». — Da

han var kommet innpå oss og var en tredve firti

meter borte, fikk hundene plutselig teften av ham,

og satte i et enstemmig forskrekkelig vræl.

Heldigvis så de ham ikke ellers er jeg bange for det vilde

ha gått galt. Han stoppet, kastet sig rundt og gikk

til sjøs så spruten stod og svømte ut mellem

isflakene og dukket. Senere så vi ham flere ganger ute i

småråkene, han stakk hodet så vidt over vannet at

han kunde se hvad vi foretok oss. Vi satte hundene

i gang igjen, og da skal jeg si det gikk. De fikk

bakfoten efter ham, og satte avsted som ville. Det

var en svær diger rusk som hadde efterlatt sig et

spor i sneen omtrent så svært som et passelig

sledespor.