Page 165

- «MAUD»

- IV.

Det kan kanskje synes noe eiendommelig at vi

ikke hadde geværer med oss, men vi visste på

forhånd at der intet var å skyte så det bare blev en

unødig vekt å dra på. Bjørn kunde muligens være

det eneste vi behøvde å være engstelig for, men den

er som regel meget sky. Skulde det treffe sig så

uheldig at vi skulde møte en som var nærgående, så

hadde vi hundene, og dem er han hvis mulig ennu

reddere enn oss. I verste fall fikk man slippe hele

koblet løs.

Hele tiden tok vi magnetiske observasjoner med

omtrent 90 kilometers avstand mellem hver, og

denne del av vår opgave var sandelig ikke den

behageligste, for å ligge i optil minus 30° og håndtere

disse fine instrumenter er ikke bare moro. Jeg vil

gjerne her benytte anledningen til å si, at kjekkere

og greiere reisekamerat enn dr. Sverdrup skal man

lete lenge efter. Det var morsomt å se med hvilken

glød han gikk op i sitt arbeide — at jeg som hadde

fart rundt i verden som litt av hvert, kunne venne

mig til tsjuksernes eiendommelige levemåte og til

deres lus, var kanskje ikke så rart, men at en mann

som Sverdrup, med hans utdannelse, med et

smilende ansikt og under latter og spøk greide det —

det beundret jeg sandelig. Det er mange ganger ikke

så lett å ta sig frem der oppe, noen barnelek er det

i hvert fall ikke, og ofte går det på livet løs. God

trening skal man også ha, men denne unge

videnskapsmann greide alt, og skydde aldri, hverken på

sledeturene eller ombord i «Maud», noen

vanskelighet eller noe arbeide. En strålende kamerat, og et

mannfolk tvers igjennem. Det er den beste ros jeg

kan gi noen mann.