Page 166

- «MAUD»

- IV.

Inne på boplassen ved Mæskan snudde vi og

begav oss på hjemveien, vi var da fremme ved Holy

Crossbukten. I grunnen hadde vi tenkt oss helt inn

i bukten, men det begynte å bli sent på året, og vi

hadde allerede hatt altfor mange liggedager på

grunn av dårlig vær. Fra Mæskan og inn til Raætken

var det fint opkjørt vei, det var næsten som å kjøre

kongsveien hjemme. Fra Raætken bestemte vi oss

til å trenge frem tvers over halvøen til

Kolutschinbukten, da dette vilde spare oss en masse tid, og

dessuten vilde Sverdrup gjerne ha noen

observasjoner inne i landet. Distansen tversover er omtrent

150 kilometer, og vi gjorde regning på å kunne kjøre

lettvint over på tre dager, under forutsetning av at

føret var godt og sneen ikke for løs. Efter å ha

slitt i fire døgn i et sterkt kupert og ufremkommelig

terreng, var vi kommet omtrent 80 kilometer inn i

landet. Vi skjønte derfor at dette ikke gikk, og

besluttet å snu, og åtte dager efter var vi tilbake på

selvsamme boplass vi hadde startet fra. Sultne og

slitne var vi da vi kom frem, så vi gledet oss til å

komme inn i et telt og få hvile og dessuten få et

måltid mat — men det traktement vi fikk den kveld

skal jeg sent glemme.

Teltet vi valgte oss var meget lite, og dets

eneste beboer var en gammel kvinne, som tok meget

vennlig imot oss. Jeg spurte henne om hun hadde

noe mat å være av med? Hertil svarte hun at hun

nok hadde mat, men ikke slik som en hvit mann

vilde spise. Det fikk være det samme mente jeg, og

bad henne allikevel om litt, så skulde hun til

gjengjeld få te og litt kjeks av oss. Hun gikk da ut i

det ytre telt og hentet inn et stykke kjøtt som