Page 167

- «MAUD»

- IV.

luktet noe aldeles ubeskrivelig redselsfullt, antagelig

skrev det sig fra en hvalross som var fanget året

før. Vi var sultne, og ved hjelp av en kopp te gled

det ned. Til dette herlige kjøtt spiste vi muggen

kjeks, så allting stod så å si i stilen. Vi hadde

nemlig fått en kasse kjeks underveis, men den viste sig

dessverre å være helt muggen da vi åpnet den. Her

oppe kasserer man imidlertid intet som er spiselig,

så når den først var prakket på oss fikk vi ta den

med og spise den op. En av våre gale hunder hadde

en kveld fått tak i kassen som stod på sleden, og

hadde gnavet den i stykker og hadde også spist

noen kjeks. Jeg tok derfor næste morgen kassen

av sleden, tok ut de resterende kjeks og kastet ut

alle smulene og de av kjeksene jeg trodde hunden

hadde vært borti, da vi nødig vilde spise disse.

Dette foregikk utenfor den gamle kones telt, så alle

kjeksesmulene blev liggende i haug på sneen. Et

øieblikk efter var konen ute, og på en to tre var

alt sammen plukket op igjen — ikke nok med at

hun plukket op de store betene, nei til og med

smuler så små at man næsten behøvde

forstørrelsesglass for å se dem, tok hun med. Muggen kjeks

var nok ikke hverdagskost for henne stakkar.

Om kvelden da vi skulde tørne inn var der

kommet en tsjukser reisende, så vi blev tre mann og

konen der inne. Da teltet var særdeles lite blev det

uhyggelig trangt for oss, så jeg tilbød å ta min

sovepose og legge mig ut i det ytre telt, men det

fikk jeg ikke lov til av vår vertinne. Jeg var

reisende og skulde følgelig ha det godt når jeg var i

hus. Skulde noen ligge der ute, skulde det være

henne. På en eller annen ubegripelig måte fikk vi