Page 168

- «MAUD»

- IV.

til slutt greid det, men støle og stive var vi om

morgenen. Verst var det med kjerringa, hun hadde

sittet sammenkrøpet hele natten, så da vi tørnet ut

måtte vi ta fatt på henne, og rette henne ut

omtrent som man retter en kroket spiker.

Da vi kom til Kap Bering hadde vi mistet så

mange hunder, at vi måtte sette igjen en slede og

leie en tsjukser til å kjøre Sverdrup og hans saker

op til Jandangai. I Bering hadde der vært

begravelse da vi kom, og overensstemmende med gammel

god skikk, som nok også gjelder andre steder i

verden, var alle mann drivende fulle, men det lyktes

oss allikevel til slutt å få tak i en kar.

«Hvad betaling han skulde ha?»

Jo en primus og litt tobakk og te. Han tilhørte

nemlig «himebrennernes» fagforening på stedet, og

hans primus, som jo var en meget viktig del av hans

fabrikkutstyr var gått i stykker, så nu gjaldt det å

skaffe en ny. Hertil skulde altså vi benyttes. Jeg

aksepterte hans forlangende idet jeg resonnerte som

så, at hvad han skulde bruke primussen til, se det

var jo ikke min sak, dessuten måtte vi frem, og to

mann med to sleder og bare ti hunder tilsammen

kunde ikke komme frem så fort som ønskelig var.

Mannen førte oss over land sikkert frem til

Jandangai. Herfra og op til Carpendales stasjon hadde

vi følge med flere tsjuksere som skulde der op for å

handle, så da fikk Sverdrup mot litt betaling lov til

å sitte på med en av dem. Dette viste sig å være

en snurrig kar. Underveis stoppet han plutselig

sleden, tok med sig litt kjøtt, tobakk og te og gikk

et lite stykke bort, hvor han strødde alt sammen ut

på sneen. Da han kom tilbake, spurte Sverdrup ham

om hvorfor han hadde gjort dette? Han fortalte, at