Page 169

- «MAUD»

- IV.

nettop på dette sted var hans bestefar blitt begravet,

og nu måtte han sørge for at han ikke led nød og

sultet der hvor han opholdt sig. På sin enkle måte

ærer og minnes også disse naturbarn sine kjære

avdøde.

Jeg har tidligere nevnt at rike menn fikk sit

utstyr med sig når de blev begravet. Nede i

Jandangai fortalte man om en rik mann som var blitt

begravet sammen med sin rifle. Hans sønn mente

dette var harmelig, da han selv ingen rifle hadde.

Han gikk derfor resolutt op til graven, og til sine

kameraters store forferdelse bemektiget han sig

riflen. Nu vilde imidlertid skjebnen at det gikk

denne gravrøver meget ille, og de øvrige innfødte

var da alle som én hellig overbevist om, at det var

den døde som på denne måte straffet gutten.

Befolkningen inne i landet er som jeg tidligere har

nevnt rentsjuksere. Det er ingen annen forskjell på

dem og deres stammefrender ved kysten enn deres

forskjellige levevis, idet innlandsfolkene lever

utelukkende av ren. Dette blir vel i lengden litt

ensformig kost kan jeg tenke mig, for kan de få tak i

noe hvalrosskjøtt er de henrykte. Jeg holdt en

aften på å fore hundene med noe medbragt råttent

hvalrosskjøtt, da flere av kvinnene kom settende,

antagelig lokket av den herlige duft. De tryglet og

bad mig om å gi dem litt, noe jeg naturligvis gjorde,

og det forsvant på flekken så deilig var det.

Antagelig må de betrakte dette råtne kjøtt omtrent

sånn som vi hjemme betrakter rakefisk.

Hos Carpendale fikk vi låne hans hundespann.

Nu var vi på gamle kjente trakter, og den 9. april

var vi på ny ombord i «Maud».

Her stod det bare bra til heldigvis. Våre hunder