Page 170

- «MAUD»

- IV.

var nu redusert til ni stykker og med dem var det

meningen jeg som avtalen var skulde kappkjøre

med Wall. Han hadde et praktfullt hundespann,

og man fortalte mig at han trenet ivrig hver dag,

likesom han til den forestående dyst hadde latt

forarbeide en ganske lett slede, mens vi bare hadde

våre tunge arbeidssleder. Heldigvis hadde Roald

Amundsen vært så lur, at han som den utfordrede,

hadde forbeholdt sig å bestemme måten hvorpå

kappkjøringen skulde foregå, og at han hadde ment

noe med det, se det var jeg skråsikker på. Jeg kunde

jo ikke møte op uten å ha trenet hundene litt, så jeg

lastet op et veldig bordlass, og med våre ni hunder

foretok jeg daglige kjøreturer med lasset, så snart

de var uthvilte. En dag jeg drev på og kjørte kom

Walls gamle svigerfar, en tsjukser, over til oss. Nå

jaså, tenkte jeg, her har vi den første utsending som

skal undersøke hvorledes det går her.

«Nå du driver og kjører bord,» sa gamlingen,

mens han interessert betraktet hundene. Jeg vilde

ikke fortelle ham at jeg trenet, så jeg bare

bekreftet denne hans antagelse, og fortalte at vi skulde ha

i land en del materialer op til Kappet. Dermed var

han for så vidt like klok, og forsvant like efter.

Dagen efter kom Wall selv over. «Svinaktig slitte

bikkjer du har,» var hans første hilsen. «Du kan da

ikke tenke på å bruke dem i en kappkjøring?»

«Joda,» sa jeg, «det var da meningen.» Dette

forbauset ham øiensynlig ikke så lite, for nu pratet

han hen i hytt og vær om alt mulig, og til slutt fikk

han på ny lirket samtalen inn på dagens spørsmål.

Efter å ha spurt og gravet ennu litt til, kom det

endelig ut av ham: «Du skulde vel ikke tenke på å