Page 171

- «MAUD»

- IV.

ville gi op vel?» Jeg forsikret ham høit og hellig, at

intet i verden var mig fjernere enn denne tanke,

og så gikk han.

Dagen nærmet sig nu med raske skritt, og en dag

kom Wall over for å høre våre betingelser.

«Ja,» sa Roald Amundsen, «Wisting og jeg har

diskutert dette spørsmål meget nøie. Efter min

mening er det så her oppe, at hundene er

menneskenes viktigste fremkomstmiddel, og også dem man

er henvist til når man f. eks. skal ha frem et

proviantlass fra en leir til en annen. Tiden spiller også

særlig i denne forbindelse en kolossal rolle, så jeg er

kommet til, at den prøve vi går med på å sette våre

hunder på mot Deres er på kortest mulig tid å

bringe det største lass den lengste vei.»

«Nei,» sa Wall, «dette er ikke kappkjøring slik

som vi er vant til her oppe.» «Allright,» svarte

Roald Amundsen, «er det kappkjøring De vil ha, så

skal De få det. Distansen herfra til Østkap er

omtrent 130 kilometer. Vi kappkjører herfra og til

Kappet og tilbake igjen. Det er tillatt å hvile og

overnatte så meget man vil underveis, men det

hundespann som er først tilbake igjen har vunnet.

Det er da real kappkjøring?» Jeg påhørte spent

samtalen. Roald Amundsen hadde nemlig bestemt

at når vi vant, der eksisterte nemlig ikke noe hvis,

så skulde jeg ha 500 dollars, Sverdrup og Olonkin

200 hver, og endelig Mary 100.

«Nei,» sa Wall, «det er ikke kappkjøring. Det er

dyrplageri.»

Dette var med respekt å melde ikke tilfelle. Jeg

hadde kjørt turen ofte, det samme hadde Wall, og

til tross for at jeg i pent vær og skikkelig føre,