Page 172

- «MAUD»

- IV.

hadde tilbakelagt opturen og nedturen, hver på en

dag, med en hviledag imellem, så var allikevel alltid

hundene i glimrende kondisjon når jeg kom hjem.

Enden på visen blev at Wall under allehånde

undskyldninger trakk sig tilbake, og dermed røk mine

500 dollars, og likeså mine fagre drømmer om, at jeg

for pengene skulde kjøpe mig et hundespann for

mig selv. Men stakkars Wall, han blev naturligvis

ertet efter noter. Hver gang han senere kom

ombord på besøk, så het det alltid: «Nå Wall, skal vi

ikke kappkjøre da?» og bestandig mumlet han noe

i skjegget, om at slik vilde han da ikke plage sine

hunder.

Vi hadde fått ombord en mann til nu, det var

tsjukseren Kakot. Han var kommet ruslende en dag

og hadde bedt om arbeide, og siden var han blitt.

Tiden fremover gikk som vanlig, med kjøreturer

ned til Østkap og tilbake og for øvrig alle slags

arbeider. Sverdrup hadde vært en tur oppe i

nærheten av Kolutschinbukten for å ta noen

observasjoner på samme sted som Nordenskiøld hadde

overvintret mange år i forveien.

Under en av disse turer til Østkapp fikk jeg

anmodning om å komme innom en boplass for å se

til en syk mann. Jeg hadde som regel de

nødvendigste forbindingssaker og medisiner med mig på

sleden, og kjørte straks der ned. Mannen hadde

vært ute på seljakt, og hadde krypende på maven

bortover isen nærmet sig en sel. En av hans

kamerater, som ikke kjente til at han var ute, får se den

mørke næsten ubevegelige skikkelse som ligger på

isen, tar ham for en sel, og brenner løs på ham.

Projektilet trengte inn gjennem venstre skulder, og