Page 173

- «MAUD»

- IV.

fortsatte tversover til høire skulder hvor det blev

sittende, heldigvis uten å ha berørt noe ben. Da

jeg kom hadde mannen ligget i omtrent fjorten

dager og hadde en del feber, rundt omkring ham

satt flere kvinner som trommet og sang for å

helbrede ham, men hittil så det ikke ut til at det hadde

hjulpet stort, så jeg jaget alle kvinnene på dør før

jeg tok fatt. Med en sonde fikk jeg renset såret op,

det gjorde veldig vondt, men han fortrakk ikke en

mine. Projektilet lot jeg sitte, men jeg sa til

mannen at han senere fikk søke læge, når den russiske

båt kom op, hvis han gjerne vilde bli kvitt det.

Ennu en gang til besøkte jeg ham og behandlet ham,

så var han bra. Flere ganger senere var han ombord

og hilste på.

På vei videre blev jeg nødt til å gjøre holdt på

isen for å trekke av mig annorakken, da det begynte

å bli for varmt å springe ved siden av sleden med

så meget tøi på sig. Roald Amundsen hadde

umiddelbart i forveien kjøpt noen nye hunder, og dem

hadde jeg i spannet mitt, de var så nye så jeg kjente

dem ikke ordentlig en gang. De to nærmeste

hunder var koblet direkte til sleden, mens de øvrige

parvis var bundet til den lange dragstjert som var

forarbeidet av tauverk. Best mens jeg står der og

strever med annorakken over hodet, ser den ene av

de to nærmeste hunder sitt snitt til å bite over

dragstjerten, og da jeg kom ut av annorakken stod

jeg der langt ute på isen med et veldig lass og bare

to hunder, resten av banden var under ville

gledeshyl forsvunnet bortover isen. En tilfredsstillelse

hadde jeg midt i hele greia: han som hadde bitt over

stjerten kom sig ikke fri selv.