Page 174

- «MAUD»

- IV.

Jeg kunde ingen vei komme med bare to dyr, og

begav mig på vei til den nærmeste boplass for å se

efter rømlingene. Her fantes ikke en sjel hjemme,

så jeg måtte fortsette til næste boplass hvor jeg var

særlig godt kjent, den var beliggende midtveis

mellem Østkap og «Maud»s vinterkvarter, så det

passet alltid så bra å stoppe op der for å ta en liten

hvil. Mat til hundene fikk jeg bestandig av teltets

eiermann, som i det hele var en særdeles elskverdig

mann. Roald Amundsen sendte av og til med mig

en flaske «ildvann» til ham som takk for hans

vennlighet. Disse mennesker var derfor alltid mer enn

villige til å gjøre alt for oss. Når de fikk høre at jeg

befant mig underveis gjorde de alltid klar

hundemat for mig, og holdt også utkikk. Når utkikken

fikk øie på mig ute på isen, praiet han ned til leiren:

«Nå kommer gammer’n», og da var det alltid stor

stas når jeg kom.

Da jeg trett og sliten kom ruslende hit fikk jeg

heldigvis se alle mine hunder ligge der meget

fredelig som om intet var hendt, men den turen utover

isen med alle disse hissige hundene hengende i

dragstjerten med bare mig å dra på, vil jeg nødig ha

omigjen. Jeg lovet mig selv at jeg skulde beta dem

lysten til rømning for eftertiden, hvorfor jeg kjørte

dem herfra og til Østkap i ett eneste strekk, og

stoppet bare for å la dem få plukke sine ben rene

for is og sne. Da vi kom frem ut på kvelden var

det ikke megen lyst til rømning igjen hos noen av

dem. Efter 12 timers hvil kjørte jeg på ny i ett

strekk hjem med dem, det gjorde dem ikke noe

større skade, men å bli snytt for det tilvante måltid

på halvveien det likte de nok ikke. Klok av skade