Page 185

- «MAUD»

- VI.

Mellem jul og nyttår hadde vi ferie. Vi inntok

vår frokost så sent som klokken ni om morgenen.

Vi lignet de rene dagdrivere, i hvert fall efter den

standard en av Roald Amundsens gamle onkler

satte på folk, idet han nemlig om sine nevøer, som

var på feriebesøk hos ham uttalte de bevingede ord:

«Nei ungdommen nu til dags er det nå inte no greie

på. Æte og drikke det vil dom, og ligge til klokka

ni om mæddan, men ærbe nei det vil dom inte.»

Det var rene ord for pengene, og Roald Amundsen

moret sig også kongelig da han fortalte historien om

den gamle sjømanns syn på «vår tids ungdom». De

nødvendigste arbeider måtte naturligvis gjøres,

hundene skulde ha sitt stell og skuta skulde være

ren overalt, og alle de vanlige observasjoner

måtte naturligvis tas.

Vi gikk nu inn i året 1923. Fremdeles lå vi fast på

flaket som drev rundt med oss. Sommeren det år

kom plutselig. Vi hadde i slutten av mai planert et

stort flak i nærheten av skuten, hvorfra vi vilde

foreta våre rekognoseringsflyvninger. Flyvemaskinen

gjorde vi klar for en tur, det var da særlig strøket

mot N. O. jeg gjerne vilde kikke litt nærmere på.

I juni kom tåken settende, det blev med andre ord

riktig ishavs-sommervær med termometeret på

omtrent 0. Dette hindret flyvningene, men efter en

ventetid fikk vi noenlunde klare dager, og Dahl

med mig som observatør gikk op. Den første gang

gikk det bra, men annen gang vi skulde op og hadde

fått maskinen i god fart bortover bakken, gikk det

ikke fullt så bra. En vanndam på isen tok farten

av maskinen nettop i det kritiske øieblikk, og før

vi hadde sukk for oss satt vi borti en skrugar med