Page 186

- «MAUD»

- VI.

hele greia. Det gikk allikevel ikke så aller verst,

maskinen var ikke mer medtatt enn at vi hadde den

i stand igjen noen uker efterpå.

Sommeren fremover var fremdeles lite tiltalende,

det var tåke, tåke og atter tåke. Den 16. juli fikk

vi endelig en pen dag, og besluttet derfor å foreta

en ny flyvetur, men denne gang gikk det rent galt.

I god fart kom vi farende bortover isen, og så

plutselig like efter at vi har lettet fusker motoren, følgen

var at vi mistet høide og crashed med god fart mot

toppen av en skrugar. Høire ski tok bakken først,

og maskinen vred sig halvveis og fortsatte med god

fart bortover noe usedvanlig knudret is. Den

barberte oss øieblikkelig for alt understell under den

videre fart bortover og da gikk det, bokstavelig så

flisene føk, rett inn i en svær skrugar som i

brøkdelen av et sekund forvandlet vår propell til bare

fliseverk, men som også stoppet vår videre strålende

fremtrengen. Maskinen frembød et sørgelig skue,

det var sannelig ikke meget igjen av den, så vi

forstod med en gang at vi var foreløbig ferdige som

flyvere i de arktiske egne. Dagen efter var vi ute og

samlet sammen de sørgelige rester, som blev studd

ned i rummet. Det må betegnes som et rent under

at både Dahl og jeg kom uskadt fra den historie —

men at der i hele verden fantes så meget flis som

efterpå blev plukket ut av buksebaken min, det

hadde jeg ikke trodd, og så mange stjerner som jeg

så da vi føk inn i skrugaren, er det ikke times mange

mennesker å se på én gang.

Under vår flyvning hadde vi fått tilstrekkelig

anledning til å stifte bekjentskap med isen, og erfare

hvorledes den var, sett fra en flyvers standpunkt.