Page 191

- «MAUD»

- VI.

skibet har vanskelig for å gi efter for trykket. Men

«Maud» greide biffen, isen akter blev allikevel

tvunget ned så stevnen blev løftet 4 fot — senere la hun

sig tvers og da gikk det for så vidt bedre. Fra

styrbord side trykket et veldig isflak ubønnhørlig på,

for likeså ubønnhørlig å bli tvunget ned under

skibet, men helt fredelig gikk det ikke for sig. Hun

blev veltet fra den ene til den annen side så bøkerne

falt ned i laboratoriet, og grytene ute i byssa danset

heksedans. Det braket og duret i isen og det knaket

i «Maud» som ristet og skalv. Nede i rummet kunde

vi se hvorledes skråstøttene beveget sig, men

«Maud» tok allikevel ingen skade. Da skruningen

var over lå «Maud» rolig, men omgitt av stygg is.

En uke senere var alt i vanlig gjenge igjen.

Fangst drev vi en del nu. Ved hjelp av feller og

sakser fikk vi noen rever. Av og til fikk vi også

kjærkomment besøk av bjørn — kjærkomment

fordi det gav oss en liten anledning til å føle jaktens

spenning og få friskt kjøtt.

Helt trygge følte vi oss ikke. Isen var i stadig

bevegelse, ved en anledning drog den av gårde med

et observasjonstelt, og det var sannelig kommet 600

meter av gårde før vi fikk kloa i det igjen.

I februar 1924 fikk vi telegram fra Roald

Amundsen med ordre om å sprenge oss ut av isen og gå til

San Francisco, hvis ikke strømmen i løpet av våren

satte bestemt mot nord. Senere kom et annet

telegram hvori han sa at vi måtte handle efter beste

overbevisning.

Hundene våre hadde det altfor godt i denne tiden.

De ruslet omkring og fordrev tiden på den måte

slike polarhunder setter mest pris på, nemlig ved