Page 195

- «MAUD»

- VI.

blev stoppet av en veldig råk på halvveien, så jeg

måtte snu og gå tilbake. Isen var i bevegelse

utover og «Maud» med den, så råken blev bredere og

bredere. Vi var litt engstelige for de to i land, men

foruten brorparten av de drepte dyr, hadde de en

liten proviantbeholdning i teltet, så noen

øieblikkelig fare var det ikke for dem. To dager senere satte

isen igjen ned mot øen, så både «Maud» og vi

nærmet oss mer og mer. Sverdrup, Dahl og jeg

fraktet prammen inn til råken som nu var smalnet

betraktelig, og efter en del mas gjennem nyfrossen

is fikk vi hentet våre to kamerater igjen.

På grunn av mangelen på smøreolje var bruken

av radioen blitt betraktelig innskrenket, så vi la alle

sammen våre hoder i bløt for å finne en utvei så

vi på en eller annen måte kunde få ladd opp

batteriene uten å bruke motoren, og derved bli i stand

til å få sendt en meddelelse engang imellem.

Løsningen fant vi lett, den lå også snublende nær

i grunnen. Vi rigget op en vindmølle og den hjalp

oss ut av de verste knipetak.

Olonkin lyttet flittig, og ut på høsten hørte han en

russisk damper som lå etsteds nede på

Sibiriakysten, men det var ham ikke mulig å opnå forbindelse.

Disse overvintringer er i grunnen alle like. Det

er det samme om og om igjen. Det sliter nok

kanskje en del på sinnet, men så er det å gripe til den

gamle kjente universalmedisin — arbeide.

Kakot hadde vi fremdeles ombord. Han var snild

og villig, og vi lærte ham å skrive tall og bokstaver,

så han til slutt optok konkurransen med oss. En

kveldstund som han skrev som aller verst, det ene

papir efter det annet fullt av meningsløse tall og