Page 197

- «MAUD»

- VI.

veien over den blanke stålis hvor det ikke var

mulig for mig å følge sporene. I teltet i land på øen

hadde han ikke vært, det undersøkte jeg før jeg

drog ombord. I to netter hang vi lanternen op

men uten resultat. Den tredje kvelden efter at

jeg var gått til køis og var sovnet, blev jeg purret

av Hansen som strålende meddelte mig «at nu var

den forlorne sønn kommet tilbake». Jeg op og ut

i byssa, og der satt en meget ynkelig utgave av

hr. Kakot. På mitt spørsmål om hvordan i all

verden han kunde finne på dette, hadde han bare et

svakt smil til svar. Hans tilstand var slett ikke så

verst, når man tok de strabaser i betraktning som

han hadde vært utsatt for.

Næste morgen da jeg kiket over rekken fikk jeg

se sporene efter ham. Han hadde trukket sin

reserveselskinnsbukse fylt med kjeks efter sig, så nu

forkynte en uendelig rekke av kjeks den vei han var

kommet.

I mars fikk vi besøk — merkelig nok. Hansen

hadde vært ute en tur og kom ruslende med tre

tsjuksere og to store hundespann. De var fra

Kolyma og var ute på bjørnejakt. Til sin forbauselse

hadde de opdaget «Maud», og hadde med glede

mottatt Hansens invitasjon til å bli med ombord. De

var hos oss i to dager. Da de reiste fikk de med sig

et brev til føreren på det russiske dampskib som

Olonkin hadde hørt, og som de fortalte oss ganske

riktig lå og overvintret ved utløpet av Storeelven.

I brevet forklarte jeg, at det var dårlig med

smøreolje ombord hos oss, og bad ham likeledes om å

anrope oss, noe han virkelig også senere gjorde. Han

fortalte at han hadde vært underveis til Kolyma med