Page 199

- «MAUD»

- VI.

med en melkeboks ved siden av sig, og totalt

sneblind. De hadde tatt sig av ham og hjulpet ham

til folk. Senere så vi ham aldri mere. Jeg

spekulerte en del over grunnen til hans rømning, men jeg

kan ikke komme til annet enn at det må ha vært

hjemlengsel som har drevet ham til det. Ombord

var der ingen som var uvennlige mot ham, han blev

tvert imot behandlet som en av oss andre.

Roald Amundsen forstod fremdeles å holde

interessen ved like ombord i «Maud», han hadde

telegrafert og fortalt oss at han skulde fly fra Svalbard i

midten av mai, med to flyvebåter og seks mann.

Vi fulgte med da han startet, og vi fulgte ham og

hans kamerater i tankene i de uker vi intet hørte

om dem. Spenningen ombord var voldsom inntil

endelig en morgen beskjeden kom, at han var

kommet vel tilbake. Da blev det stor fest med en

ekstra cigar og en ekstra toddy om kvelden, vi

glemte hvor vi var, og levde med i gleden der

hjemme.

I midten av juli brakk isen op, og vi begynte så

smått og pent å arbeide oss utover og søke ned mot

Sibiriakysten på østsiden av øen. Kommet ned

under kysten holdt vi langs denne så godt som isen

tillot det, og fortsatte videre østover. Da vi

passerte stedet hvor det russiske dampskib hadde

ligget, stoppet vi og var en tur i land, og hentet tre

bokser smøreolje som han hadde lagt efter sig som

gave til oss. Ved Nordkap stoppet vi, og spurte

om vi kunde få overlatt os noe olje, men det var

ingen å opdrive. Vi var følgelig tvunget til å seile

det meste av veien, kun når det var påkrevd brukte

vi motoren.