Page 200

- «MAUD»

- VI.

En sørgelig nyhet hadde rukket os underveis:

Roald Amundsen var gått konkurs, og skifteretten

hadde inndradd «Maud». Mange og bitre tanker

strømmet gjennem mig ved denne efterretning —

dette var altså slutten på det hele. Et helt liv hadde

Roald Amundsen ofret i polarforskningens og

fedrelandets tjeneste, en hel formue hadde han satt

inn på å rekke sine mål. Heder, ære og glans hadde

han skaffet sitt land — og så dette. Min forstand

stod stille der jeg stod ombord i hans egen skute og

mottok dette forferdelige telegram.

Det tilkommer ikke mig å kritisere, men å skildre

mine egne følelser kan jeg ikke la være.

Ved Serdze Kamen stoppet vi og losset op en del

proviant, som vi skyldte vårt innfødte mannskap, og

som de ikke hadde mottatt tidligere da vi ikke

hadde vært på de kanter siden vi overvintret. Her

kom vår gamle venn Wall ombord. Han fortalte at

den russiske damper med vår olje hadde passert

her for to dager siden. Vi hadde med andre ord

passert hverandre i tåken uten å observere

hverandre. Det var en meget kjedelig meddelelse, men

ingenting å gjøre ved, vi fikk fortsette så godt vi

kunde.

Den 11. august befant vi oss ved Østkap hvor vi

blev liggende noen dager på grunn av uvær. Av en

liten handelsbåt lyktes det mig å få kjøpt olje nok

for oss for turen til Nome. Jeg benyttet anledningen

til å gå i land, og si et hjertelig farvel til alle mine

venner der. Vi fikk besøk av

bolsjevikmyndighetene som nu hadde overtatt kommandoen på stedet,

og da det var smått med proviant overlot vi dem