Page 203

- «MAUD»

- VII.

Hans første forsøk hvorunder han som bekjent

nådde den høie bredde 87° 44’ var bare å betrakte

som en rekognoseringsflyvning. Allerede før

starten var det tilstrekkelige midler til stede til å kjøpe

et luftskib av den italienske stat. Flyvningen hadde

dessuten også vært en økonomisk sukces, så

luftskibet var allerede kjøpt og flyvningen vilde finne sted

i 1926. Han konkluderte med å meddele mig, at

jeg, hvis jeg vilde, skulde være med. Om jeg vilde!

Jeg avviklet alle våre forretninger, og sa «Maud»

farvel med tungt hjerte. For mig hadde hun vært alt.

Jeg hadde kjent henne fra første stund og like til

nu. Det er så med oss sjøfolk, at en skute vi lenge

har fart med, henne elsker vi. Det høres muligens

litt banalt ut, men det er ikke desto mindre tilfelle.

Vi iklær henne det fineste puss, vi steller rundt

henne og fryder oss når andre syns hun er vakker.

Vakker var ikke akkurat «Maud», men hun hadde

en annen egenskap som er langt, langt verdifullere

og som opveier all verdens skjønnhet — hun var

trofast. Jeg følte det som om jeg sviktet henne den tunge

dag da jeg for siste gang ruslet rundt ombord og så

alle de kjære steder, som for mig rummet så mange

gode minner. Jeg levde om igjen med mine

kamerater, og jeg husket det, og jeg husket det. Like fra

latter og spøk, til livets bitreste alvor — kampen

mot døden. Nu var det uigjenkallelig slutt det hele,

men jeg hadde den store trøst at jeg gikk til nye

opgaver sammen med Roald Amundsen.