Page 209

- «NORGE»

gjorde sine notater. Jeg lurte på om også hans

tanker likesom mine vendte tilbake i tiden til de

ganger han og jeg hadde vært ute i samme ærend som

nu, men forgjeves. Denne gangen skulde det gå.

Vi så svært lite av liv på isen — der var en

mengde bjørnespor, men av bjørn så vi bare to

stykker, og de karene skal jeg si fikk det travelt

da de hørte og så oss — de satte ut i den første

åpning de fant og det så vannspruten stod.

Natten mellem 12. og 13. mai kom vi til polen,

øieblikket var kommet. Norges flagg var allerede for

mange år siden plantet på Sydpolen, nu skulde

drømmen virkeliggjøres: Flagget vårt skulde også

stå på Nordpolen! Det hadde kostet meget å nå

til denne stund, men gladelig tok jeg det alt

sammen om igjen for å opleve det øieblikk på ny

ombord i «Norge», da Roald Amundsen efter å ha

kastet flagget ned, snudde sig, så mig rett inn i øinene

og uten et ord rakte mig sin hånd.

Reisen fortsetter. Vi får nu av og til litt tåke,

men ikke verre enn at vi kan se isen under oss og

navigere. Nærmere mot land ligger tåken tettere

og svartere, og der faller en del sne. Den fuktige

luft bevirker nu isdannelser på hylsteret hvilket var

meget generende for oss. Når isstykkene løsnet

blev de opsugd av propellene og slynget mot det

ytre tynne hylster og kuttet dette op; skadene blev

stadig lappet — men til slutt hadde vi ikke mer

lappestoff igjen så det kunde blitt galt nok for oss

om hele ballonghylsteret i den sterke vind var blitt

flenget op — men det undgikk vi heldigvis.

Den 13. fikk vi land i sikte nær Point Barrow —

helt sikre var vi ikke — før Roald Amundsen efter