Page 211

- «NORGE»

slutt. Meget hadde det kostet både av tid og

penger. Roald Amundsen stod der nu like fattig,

ja fattigere enn dengang han begynte sitt dådrike

liv. Han hadde tapt alt hvad han ved slit og slep

hadde spart sammen, men det spilte ingen rolle for

ham, det brydde han sig ikke om, penger var for

ham bare midlet, ikke målet. Så for så vidt hadde

han kanskje allikevel vært rikere, hvis ikke en

skare uendelig små ynkelige menn hadde forsøkt å

forbitre seieren for ham. Han stod høit hevet over

dem alle, og all deres lave misunnelse.

Nordvestpassasjen — Sydpolen — Nordostpassasjen og

endelig transpolarflyvningen, alle var de hans.

Hans initiativ og handlekraft har skapt dem, og

aldri noensinne vil det lykkes å ta dem fra ham.

La angripernes midler være så lave de vil — disse

ekspedisjoner er hans og Norges til evig tid.

Så lenge kan man pirke på en mann at hans

tålmodighet tar slutt. Så også med Roald Amundsen.

Han var et menneske som alle oss andre, og til slutt

brast det også for ham. Jeg forstår ham så vel.

Frisk luft skader aldri, og når en mann av den rette

støpning sier fra, virker det bare forfriskende. Små

menn anvender gjerne sin egen lille målestokk også

på andre — det går ikke. Vi må tåle og finne oss i at

der blandt oss finnes menn som rager høit over alle

andre. Roald Amundsen møtte nok mangen gang

bisp Nikolas på sin vei — «styrtes og stenes» —

javel, stenet blev han, men aldri styrtet. Likeså

høireist som han levde likeså høireist møtte han

til den siste mønstring.

Av en eller annen helt uforklarlig grunn hadde

den italienske general Nobile funnet på at han